Nødhjelp for seg selv

Under mine studier på UiO sist vår, lærte vi om Norges som et DoGooder regime. Tanken er at midt i vår store rikdom fra det svarte gull, har vi over tid utviklet et handlingsmønster, hvor vi bidrar med store mengder ressurser dit det er behov. Gjennom både statlig og privat initiativ, er vi kanskje det landet i verden som bidrar med mest kapital i uhjelp. Pengene kanaliseres både gjennom de fem store hjelpeorganisasjonene og gjennom andre initiativer som arbeider uavhengige. Hvor mange kroner dette i sin helhet utgjør årlig, er vanskelig å regne ut nøyaktig.

I Norge bidrar den vi nordmenn både gjennom skattepenger, men også individuelt direkte til ulike prosjekter som vi tror på. Hvor mange som er med på dette, forstod jeg ikke, før denne sommeren. Når vi nå vandrer rundt fra dør til dør i ulike norske byer, møter vi nærmere hundre ulike individer daglig, og alle har hver sin eget forhold til humanitært arbeid. Enkelte tror at alle burde klare seg selv, andre at det er statens ansvar,, noen at de ikke har råd i sin “fattigdom”, mens enkelt igjen gjerne bidrar med det de kan. Av de som ønsker å bidra, er mange allerede involvert i andre prosjekter, alt fra individuell innsats, små venneinitiativ, kirkearbeid og gjennom ulike større hjelpeorganisasjoner. Antallet som bidrar er allikevel mye større enn det jeg først antok. Det er lett å forestille seg at man selv er et overgjennomsnittelig godt menneske, som ønsker å bidra, mens sannheten er at en svært stor andel av oss tenker nøyaktig det samme. Vil anta selv at mellom 20 og 50 prosent av dem vi møter, er engasjert på eget initiativ for å gjøre verden til et litt bedre sted. Kanskje vi er mer skinnhellige enn hellige? For vil ikke ekte giverglede handle om å gi av sin fattigdom, fremfor av sitt overskudd? La sin komfort i hverdagen, ofres for andres overlevelse? Min komfort ofres i svært liten grad..

Trolig har vi i vår rikdom og velferdsstat, utviklet en identitetskrise. Å anskaffe materielle goder for overlevelse, er ikke lenger nok. Alle har jo det dem trenger. Istedet må vi søke oss en identitet bak det materielle, nemlig det menneskelige verdigrunnlaget. Det høyverdige mennekelige behovet for selvrealiseringen, fusjoneres med verdigrunnlaget til forbilder som Gandhi, Mor Theresa og Martin Luther King, og resultatet er en identitet hvor vi av vårt økonomiske overskudd, kan kjøpe den samvitigheten som vi ønsker. Et virkelig DoGooder -regime.