Et studentliv

I etterkant av en solid og lang juleferie, var det på tide å starte semesterets studiehverdag. Etter å ha stått opp tidelig opp, tatt buss til Oslo og trikk videre til Blindern, befant jeg meg atter en gang på et Universitet.

Til tross for aktiv farting til mesteparten av landets studiesteder, under mine verv i arbeidsutvalget i NITO Studentene, måtte jeg faktiskt anstrenge meg godt for å finne frem til riktig bygning. Overalt på campus bevegde det seg ungdom i alle aldre, og må faktiskt innrømme at jeg følte meg som en av de eldste der. Den instllingen måtte allikevel raskt endre seg når jeg etter mye leting, endelig fant frem til mitt klasserom. Jeg satt der sammen med en nordmann under 30, en på over 40 og fire asiatere.

Til tross for en noe krøkete start, var det sinnsykt digg å kunne sitte i en forelesningssal sammen med andre smånerdete mennesker og dytte enda litt flere kunnskaper inn i den myke grå massen som kalles hjerne. Dagens emne var RF MEMS, og nei, det er ikke interessant å vite hva det står for (er du allikevel intressert så kan du sende en mail..).

Uansett tar jeg nå 4 fag; RF MEMS, radiobølgetransmisjon, infrarød / optisk transmisjon og et fag som heter politikk og utvikling. Det siste faget skiller seg klart ut fra de andre, ved at den går under definasjonen statsvitenskap, og klasserommet består av nærmere 100 yngre studenter fordelt på både gutter og jenter. Digg å kunne føle seg som ordentlig student igjen. Det å ta 40 stp på et semester er kanskje litt vell ambisiøst?

Det fine som kommer i tilegg til det å lære kunnskaper, er at man faktiskt får alle studentvelferdsgoder, som studielån. rabatt på offentlig transport, studentmedlemskap i NITO og ikke minst treningskostnader på under tusenlappen for semesteret. Det sosiale er heller ikke til å bli deppa av, men regelmessige studentarrangementer og iherdig arbeid i ulike kollokviegrupper, på et bibliotek hvor selv en analfabet hadde opplevd et lett E-kick.

For de som ikke har prøvd seg i studenthverdagen enda, så er det absolutt noe å kikke mer inn i.

En verden av unskyldninger

Etter Cuba har mye tid gått til å finne roen igjen, og ikke minst å ta opp igjen de delene av livet som betyr mest for meg. Enkelte saker er totalt forandret siden i sommer, mens andre er nøyaktig det samme.

Livssituasjonen er kanskje en av de tingene som har forandret seg mest siden ifjor da jeg var leder for NITO Studentene. Et verv og en jobb som krevde mye tid og ikke minst et stort antall ulike prosjekter som hver krevde sin tankekraft. All ære til Cato Haugland som bærer organisasjonen videre, btw. Nå er jeg i en situasjon hvor jeg er tilbake fra Cuba, ingen konkret jobb eller studier som har startet og ikke minst et stort antall ulike tanker og meninger om hva som jeg ønsker å investere min tid og økonomi i.

Det plager meg allikevel litt at da man ikke har tid, så har man alltid hundre ulike ting man skulle gjort dersom man bare hadde tid. Trene mer, bruke mer tid med familie, investere i ulike prosjekter, hobbyer og prioritere gode venner. Når man har tid, mister man lett interessen i det man driver med. De tingene man tidligere lengtet etter å ta tak i blir plutselig mindre interessante, og istedet for å fylle tiden med meningsfulle prosjekter blir det istedet en kamp for å underholde seg selv.

Vell, det kan man jo ikke ha noe av, og min jobb fremover er derfor å legge en best mulig kabal som gjør at tiden fylles nok til å både kunne nyte roen og stresset i en perfekt harmoni. Er det kanskje dette som kineserene kaller ying-yang?

Skal ikke røpe alt jeg jobber med for tiden, men uten å si for mye, så er det mye spennende på gang..

Tanker for det nye årtier

En av kanskje de viktigste åptenbaringene blant menneskeheten de siste tiårene, er at vi har gått fra å være landsmenn til å faktiskt bli verdensborgere. Den nye teknologien muliggjør at informasjon om kritiske hendelser på andre siden av kloden, raskt kan spres over hele verden. Med økende turisme og stadig mer spredte familier over hele verden, er ikke lenger hva som foregår langtvekkistan, bare dems problem lenger. Vi må alle ta ansvar for vår egen fremtid, og ikke minst for å sikre vår kjære klodes overlevelse.

Ja, for vår klodes overlevelse er blitt en del av dagligtalen. Ikke minst med tanke på søken etter en god klimaavtale som både skal stramme opp de rike lands misbruk og de fattiges lands. Kan vi virkelig i etikkens ærend ha en politikk der vi både bruker matarealene i uland til å produsere bioetanol samtidig som vi vil begrende disse landenes utviklingsmuligheter gjennom strenge klimaavtaler? Vil ikke dette øke de forskjellen mellom landene?

Vi er i en tid med store globale utfordringer forann oss. Vi har en rekordstor befolkning på 6,9 milliarder mennesker som vokser år for år. Samtidig er desverre matproduksjonen alt for lav, noe som medfører at individer med riktig opprinnelse får tilgang til matreservene mens de med feil opprinnelse må legge seg sultne om kveldene. Selv om vi da skulle øke matproduksjonen, slik at alle mager ble mettet, ville vi ikke fortsatt slitt med behov for mer lukseriøs mat som kjøttprodukter, og ikke minst sterk slitasje på jordbruk, forurensning og jordbruksarealer.

Utfordringene rundt oss er ekstremt store, og selv om presidenten av USA lover change, betyr det virkelig at problemene kan fjernes med et pennestrøk? Betyr et klimakonferanse i københavn, virkelig at de finner en mirakelkur eller betyr det i praksis at vi politikere har noe å svare befolkningen mens jorden i realiteten går under? Kan vi fortsette befolkningsveksten, eller er det kanskje på tide at vi gir kvalitet til dem vi har, før vi øker kvantiteten av mennesker?

Vil dette årtier bli en tid hvor dagens befolkning betaler prisen som kreves for å sikre menneskehetens overlevelse også inn i neste årtusen?

Julens budskap

Jeg har selv vokst opp i en kristen familie, og derfor godt innlært i juleevangeliet, og dens budskap. Lært om hvordan gud sendte det mest dyrebare han eide til jorden, slik at våre onde handlinger kunne viskes vekk fra stafferegisteret. Allikevel må jeg innrømme at denne julen, har det vært litt ekstra tankevirksomhet rundt hva egentlig julens sanne budskap er.

Jeg ankom nylig fra 4 måneder i kontinentet amerika, og det interessante er at de kaller jul for christmas som kommer fra greske ordet christos og det latinske ordet missa. Direkte oversatt blir det kristus sin masse. En temmelig kristen betydning. På norsk heter det Jul, som kommer fra den hedenske offerfesten Jòlablòt, som skulle avholdes for fred, god vinter og god grøde det kommende året. Feiringen ble rundt tusentallet forbudt i sin forstand og omlagt til en kristen høytid.

Selv om jeg har vokst opp i en kristen familie, innrømmer jeg gjerne at når julen nærmet seg tenkte jeg ofte mer på hvilke gaver JEG skulle få, fremfor å feire bursdagen til en som ble født for over totusen år siden. Jeg tror heller ikke at jeg har vært eller er alene om denne innstillingen, for er ikke de fleste av oss mest opptatt av oss selv og hva vi får ut av det vi gjør? Det ender med at vi investerer store summer i hauger med julegaver, klær, overdådig julemat og sykelige mengder sukkerprodukter. Resultatet er at vi prøver å bevise for de rundt oss at akkurat VI er den som investerer mest ressurser og derfor er mest fortjent til størst grad av julehygge-status. For hvem hadde vell investert samme summer på klær, gaver og mat dersom vi alle skulle feiret alene? Er ikke grunnnen til at flere hundre tusen spiser grandiosa, nettopp det at de uansett spiser alene og derfor ikke trenger et show for seg selv?

Går vi bak de fine ord og overdådige pengebruken er det allikevel noe som ligger bak. Vi minnes de dagene vi var unge og satt spent utenfor gavetreet, mens mor forberedt julemiddagen altfor sakte. Vi minnes duften av pepperkakedeig og sene kvelder rundt peisen med frosne ben fra familieskituren og en varm kopp kakao.

Ja, tenker vi etter minnes vi kanskje hva som ligger bak det glade budskapet. En gud som sender avgårde sin egen sønn, til en skokk mennesker som egentlig ikke vil ha noe med han å gjøre. En som elsker ikke fordi at du gjør, men fordi at du er. Mennesker som vil være der for deg uavhengig av hva du måtte gjøre tilbake.

Kanskje du er kristen eller kanskje ikke. Kanskje du feirer jolablot som en investering eller ikke. Uansett hva som ligger bak, er det viktig å vite at ethvert menneske søker ubegrunnet kjærlighet. Kanskje er netopp dette høytiden til å oppfylle dette ønsket hos noen andre?

Gledelig romjul

En usikker fremtid

Norge er i likhet med mange tidligere kapitalistiske land, på full fart til å bli mer og mer sosialistiske. Det som gjør oss noe spesielle i europeisk sammenheng, er at vi er et av de landene idag som faktisk kan finansiere sosialismen. I Norge anser de fleste sosialismen som transisjonsområdet mellom kapitalisme og kommunisme, og gjennom denne definasjonen får vi ved økt venstrefløy også mer og mer kommunistiske fordeler med i den Norske stat. Vi oppnår både økte velferdsordninger og statlig maktutøvelse.

Vi lever i et land med enorme oljerikdommer. Mye vil ha mer, og i vårt grådige begjær etter en størst mulig andel av dette, øker de statlige velferdsordningene. De fleste politiske partier har hver sine ordninger de kjemper for, og hvilke partier har egentlig guts nok til å stemme mot en ordning som gjør det enda bedre for deler av befolkningene, når ordningen fortsatt bare er en støvkorn av våre rikdommer? Med økt velferd, øker skattenivået og forskjellen mellom arbeideren og snylteren viskes sakte ut.

Heldigvis lever vi et samfunn hvor vi både kan gi god betaling til arbeideren og snyltepenger til de som ikke vil arbeide, samtidig som arbeideren er for lat til å klage. Det interessante synes jeg allikevel er å se på hva som skjer med den norske stat, når velferdsordningene blir altomfattende samtidig som inntektene begynner å skrante. Vil den Norske innbygger si ifra seg velferd for å redde økonomien? Vil vi istedet beskatte næringslivet og dermed ta livet av landet i god kommunitisk tankegang? Vil Norge bli den sjette impersialiststat og kanskje gå til krig mot en oljenasjon for å rive til seg flere rikdommer i likhet med USA? Eller vil vi kanskje som Tyskland, si ifra oss velferd og starte privatiseringen og dermed oppnå et mer effektivt maskineri igjen?

Jeg er veldig klar over at jeg til nå høres veldig høyre ut, men i fremtiden er det mange viktige politiske strategier som må legges, og faktumet at vi lever i en boble, vil være idioti å glemme. Vi pumper opp store mengder olje og til tross for at vi mistet en tredjedel av oljefondet under finanskrisen, sitter vi fortsatt med over 1200 milliarder på bok. ¨Myndighetene beskatter heftig overskuddet fra oljeindustrien, og jeg mener det bare er rett og rimelig at inntektene fra våre oljeressurser kommer innbyggerene til gode. Alikevel må jeg stille spørsmål om hvorfor vi må hente opp så sykt store mengder av disse ressursene på en gang og deretter strø dem rundt på tiltak som ikke fremmer vekst i landet, men heller produserer latskap.

Om studiefinansiering

De fleste studentorganisasjoner har flere mål som de felles arbeider for, og den kanskje mest opplagte og utdiskuterte er behovet for økt studiestøtte. For hvordan kan en fornuftig stortingspolitiker faktiskt våge å både påstå at studentene er fulltidsstudenter, samtidig som de innrømmer at en gjennomsnittelig student burde arbeide 10 timer i uken i tilegg til studier for å få det til å gå rundt? Studentpolitikerenes løsning er å øke studiestøtten, slik at prinsippet fulltidsstudent kan overholdes og at studenten da ikke må være avhengig av arbeid ved siden av som stjeler energien.

En stat har flere ulike oppgaver på seg, men den viktigste er å sørge for at enhver innbygger får imøtekommet sine grunnleggende behov som mat, vann, bolig, sanitære forhold og intern og ekstern trygghet. Allikevel er de aller fleste politikere og menneskerettighetsforskjempere enige om at utdanning er viktig. For hvem glemmer vell hvordan dronningen av Jordan står på barrikadene med tårer i øynene og sier på plettfri engelsk; education is the most important thing?

Det er allikevel to hovednivåer innen utdanning, og den første er det som i Norge ligger før videregående skole. Her skal det enkelte individ læres opp til å bli gode samfunnsborgere samtidig som de skal forberedes for det neste nivået. Dersom vi ikke skulle hatt grunnskole hadde desverre samfunnet bestått av liberaliserte individer, lite produksjon for felleskapet og høy risiko for anarkisme. Grunnskolen kan derfor knyttes til sikkerhet, og er dermed en av statens viktigste oppgaver.

Utdanning etter grunnskolen er allikevel noe annet, da denne utdanningen handler om selvrealisering for individene. Selvrealisering kan ikke kreves av et land, så hvorfor skal staten finansiere dette? Ulike land opplever sine gylne økonomiske tider, på ulike tidspunkt. Idag er Norge et av verdens rikeste land, og vi har et velferdssystem de fleste andre bare kan drømme om. Allikevel er oljereservene på vei ned, og finner vi ikke nye ressurser vil rikdommen dale med oljen.

Den beste måten å utsette de dårlige tidene på, er at landet investerer i seg selv og sine egne innbyggere. Det er desverre ikke økt pensjon, barnebidrag eller sykehjem som hjelper Norge ut av de fremtidige dårlige tidene, men derimot de ressursene Norge som stat har greid å opparbeide seg. Det å sørge for at personer uavhengig av samfunnslag får studere det de ønsker må derfor være første prioritet for et land som har behov for å investere i sin egen fremtid.

Studentpolitikere i hele Norge; foren eder.

Kreativitet

For noen dager siden så jeg en interessant klipp på youtube, om hvordan tilsynelatende kreativitet egentlig er noe helt annet. Kortfilmen er laget av den kjente tankeleseren Derren Brown, og den heter Subliminal Adverting (http://www.youtube.com/watch?v=ZyQjr1YL0zg). Filmen handler om to profesjonelle markedsførere som bruker sin “kreativitet” til lager en reklamekampanje for et bestemt produkt. I etterkant viser Derrek Brown at han allerede vet hva kampanjene går ut på, og viser også hvordan han igjennom hele dagen i forkant har foret hodene dems med informasjon.

Når jeg tenker over det, så slår det meg igjen og igjen at min nevnte “kreativitet” faktiskt alltid dreier seg om at jeg har stilt meg et vanskelig spørsmål og deretter gjennom bred ressonering har brukt andre ideer og satt dem sammen til noe som løser spørsmålet. Med andre ord skaper jeg aldri nye løsninger fra ingenting.

Min såkalte kreativitet har jeg lekt med helt siden min barndom, hvor jeg jaget etter den endelige løsningen på perpentum mobile, eller den såkalte evighetsmaskinen. For hver løsning jeg skriblet ned, var jeg som åtteåring totalt uviten om de fysiske lovene som eksisterer idag og hadde jeg derfor fremstilt dem for en velutdannet fysiker, hadde de nok blitt avvist med hån. Med andre ord stilte jeg aldri de riktige spørsmålene, grunnet manglendee utdanning.

Det neste spørsmålet man kan stille seg, er da om jeg skulle være verdens mest utdannede innen mitt kreative fagfelt, og derfor kunne stille de riktige spørsmålene, ville mine løsninger da kunne anses som kreative. Slik aktivitet går idag under navnet forskning, og forskning defineres av wikipedia som en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen. Dersom vi gransker aktiv, grundig og systematiskt, vil vi sagt på en annen måte søke igjennom ulikt bevisgrunnlag i søken etter å kunne generalisere dem. Vanntett generalisering danner lover og deretter kan disse anses som å være nyskapt. Dermed blir forskning det å søke frem til noe nytt på bakgrunn av bevis, og altså ikke fra ingenting som ordet kreativitet tilsier.

Dersom vi da går vekk fra å prøve å oppnå ekte kreativitet I ordets forstand, og heller tar til å akseptere at alt menneskeskapt skapes fra noe, hvorfor er det enkelte nyeskapninger som vi på død og liv anser som kreative?

Det er åpenbart to feller som mange faller i under sine “kreative” forsøk. Den første er når våre skapelser baserer seg på for lite kunnskap. Vi stiller dermed ikke de riktige spørsmålene og mangler dertil det grunnlaget som trengs for å kopiere inn en god løsning. Den andre fellen mange faller I er når vår kopiering er gjennomgående basert på et grunnlag, og dermed anses for kopi.

Håper du ikke har blitt helt nedbrutt av å lese dette her, for den gode nyheten er at samtlige av våre såkalte kreative prosjekter baserer seg på spørsmål knyttet til datainnsamling fra våre 5 ulike sanser; hørsel, syn, følelse, lukt og smak. Kanskje vi da finne løsninger på problemer vi har idag, gjennom å stille spørsmålene vi ikke tørr å spørre?

Når jeg tenker over det, så er jeg litt sjokkert over at jeg plutselig har drablet ned en lang tekst om kreativitet. Allikevel sees alt så elementær når jeg tenker over hva jeg har brukt dagen til og derfor er vell dette innlegget ikke kreativt?

Reisebrev #23 Ti tegn på at man må vende nesen hjemover

Å være på langtidsferie, er en interessant opplevelse. Fra å starte som omreisende turist som bare vil se og nyte godt av den fremmede kulturen, ender man opp med å identidifesere seg med kulturen selv. Samtidig vokser det gradvis frem et hat mot alle turistene som drar til landet og korumperer landets kultur. De hvite rike turistene fyller landet over alt man beveger seg. Det er også svært enkelt å gjenkjenne dem, da alle turister kler seg likt med kortbukser, sandaler, tskjorte, rødbrent hud, speilreflekskamera, lonely planet reiseguide og selvfølgelig halvannen liter kjøpevann. Til motsetning vandrer de lokale rundt i langbukser, skjorte, ordentlige sko og ikke minst arbåndsur.

Etter min 3måneders tur her nede, er det flere hint som gjør at jeg burde vende nesen hjemover:
- Du kan fornavnet på alle som vil lure penger av deg
- Du er redd for å ikke bli kulturelt akseptert i ditt eget land
- Du synes det er mer unaturlig å snakke morsmålet enn det lokale språket
- Kredittkortene er alle trekt inn, klippet opp, og spredd over altanteren
- Du glemmer din egen hudfarge
- Alle klærne du hadde med fra hjemlandet, er kastet og byttet ut med lokale
- Du trives bedre med lokale enn turister
- Du livnarer deg som Jinitero selv
- Immigrasjonskontoret leter etter deg for å ha oversteget visaperioden
- Du er sykt lei av at alle turister snakker om akkurat de samme tingene. Istedet får du lyst å skrike, GET OVER IT.

Her står jeg nå og lurer på om jeg ikke kan sjekke av dem alle. Førstkommende onsdag går derfor turen til Havana, og fra Havana reiser jeg fredagen opp til Canada. Vell inne i Canada blir forhåpentligvis det mulig med en to ukers tur inn i USA. Søkte visum til USA, men den ble selvfølgelig forkastet. Mulig grunnen er at jeg søkte gjennom internett fra Cuba. Vell, vi prøver igjen fra et annet land..

Reisebrev #22 Kommunismen

Sovjet og Cuba

Helt siden vi mennesker satt våre ben på jorden for første gang, har vi delt oss inn i ulike felleskap. Vi har stått sammen, funnet ut hvordan vi skal forholde oss til andre grupper og deretter forsvart gruppens posisjon og status quo. Enkelte klasser har dominert andre, både gjennom kapital og makt. I mange land kjenner vi igjen begreper som over og underklasser, hvor overklassen har kjøpt arbeidskraft fra underklassen og brukt dette til å utvikle egne formuer. Med det store klasseskillet og den urettferdige fordelingen, har det vokst frem en politisk ideologi med navnet kommunisme. Denne ideologien markedsfører seg selv som den ultimate løsningen på den skjeve fordelingen både i og mellom land.

Sosialistisk arbeiderbevegelse har sin historie helt bak til antikken og Platons bok The Republic. Allikevel anser vi gjerne Karl Marx som starten på kommunistbevegelsen. Karl Marx og Friedrich Engels skrev The Communist Manifesto i 1848, og dette dokumentet har i ettertid blitt brukt som mal for den marxistiske kommunistbevegelsen. Kommunsisme skulle ifølge Karl Marx være en internasjonal fellesbetegnelse for arbeiderenes kamp mot overklassen. I dokumentet kritiserer Karl og Friedrich sterkt den skjeve fordelingen mellom de ulike klassene og kapitalens makt i samfunnet. Overklassen henter ut fortjenesten, mens underklassen betales etter reglene for tilbud og etterspørsel. Samtidig styrer jaget etter kapital hva og hvor mye som skal produseres, slik at ressurser brukes til å reprodusere kapital fremfor på samfunnets egentlige behov. Løsningen på problemet er i følge marxistisk teori å fjerne overklassen og all privat eiendom, og heller overlate dette til staten. Samtidig avviser kommunisme såkalte evige sannheter som; religion, frihet, rettferdighet, moral og mer som potensielt kan komme i veien for felleskapets beste. Kommunisme avviser også land og nasjonaliteter. Statlig utdanning skal omfatte størst mulig andel av barnets opplæring og være gratis på barneskolenivå, da familieopplæring reproduserer klasser.

Det første som slår meg er at kommunisme som politisk ideologi, virker todelt. For det første ønsker den å overføre eiendom til staten, og deretter søker den å fjerne dyrkingen av individet slik at energien istedet kan benyttes til å øke produktivitet. Det virker som om Karl Marx forstod at når man fjerner muligheten til å eie, vil ikke individene se den samme koblingen lenger mellom innsats og resultat. Dette medfører senket produksjon, som økt kontroll deretter skal kompansere for. Det kan godt hende at økt kontroll og opplæring av individene, medfører økt produksjon sett i perspektiv. Spørsmålet blir da, hvorfor de kommunistiske statslederene gjennom historien har prøvd å tvangsinnføre kommunisme over natten? Betyr dette at kommunismens nederlag så langt kan forklares, og den istedet må innføres gradvis uten at individene i landet forstår det selv? Et annet perspektiv man burde ta med, er at dersom landet satser stort på opplæring og kontroll, vil man da ikke reprodussere dagens situasjon i stor grad og all utvikling foregå i den samme retningen som man allerede går? Som en plogspiss som blir slept etter en traktor? Hva vil skje med land som innfører kommunisme og allerede er i feil retning, eller man går i riktig retning og plutselig endrer det politiske landsskapet seg. Vil ikke da kommunisme være for ensrettet, noe som gjør den nødvendige endringen umulig?

Utdrag fra The communist manifesto, Karl Marx og Friedrich Engels, 1848
“…Communism abolishes eternal truths, it abolishes all religion, and all morality, instead of constituting them on a new basis; it therefore acts in contradiction to all past historical experience.”

Kommunisme er uten tvil en svært interessant teori, da den konkretiserer urettferdigheten mellom grupper i samfunner og samtidig kommer med en løsning i etterkant. Vi har fra andre kilder at 20% av verdens befolkning, benytter seg av 80% av verdens ressurser. Når 80 % blir undertrykt er det kanskje ikke så rart at den eneste teorien som tar tak i denne problematikken, har fått støtte både enkeltindivider i land og ikke minst av hele nasjoner. Det å vite at 80 % av verdens befolkning potensielt ønsker en stor omveltning av verdenssafunnet, er en tikkende bombe som uten tvil skremmer livet av imperialistene. Sett i det perspektivet er det kanske ikke så rart at det har vært flere konfrontasjoner gjennom tidene, og antall personer som har dødd i denne kampen er nok større enn det vi tørr å innrømme. På overflaten ser man kampen mellom de som ønsker å løfte frem underklassen til en bedre hverdag, og de kapitalistiske landene som anser kommunisme som det som tar livet av det frie individet. Under politikken utspinner det seg allikevel en annet scenario. Det er en realitet, at dersom en større andel av verdensbefolkningen skal dele på ressursene, kan man ikke komme utenom at det blir mindre ressuser på dagens rike del av befolkningen. Kommunistiske land har en tendens til å kaste ut kapitalistene av landet, og melde seg ut av det internasjonale markedet. For land som er avhengige av den frie handelen, betyr dette tap av inntekter og dermed forverring av levevilkårene for de kapitalistiske landene. Kan dette være den egentlige grunnen til krigene? Kapital?

Den Cubanske revolusjonen, var i utgangspunktet ikke en kommunistisk revolusjon. Derimot var det en reformpakke, hvor Fidel Castro kjempet for at cubanerenes innbyggere skulle komme i kontroll over sitt eget land. Raul Castro og Che Guevara var allikevel sterke forkjempere for kommunsime, og mens revolusjonen ble planlagt ble det opprettet kontakter med Sovjetunionen for militært utstyr. Når da revolusjonen ble satt igang, var det flere av reformene som gikk ut over USA sitt grep om Cuba samtidig som Cuba manglet politisk retning etter gjennomføringen av reformene. Og med voksende isfront mot USA, og bedrede relasjoner med Sovjet er det kanskje ikke så rart at de endte på Sovjet sin side under den kalde krigen. Med erkjennelse som en kommunistisk revolusjon, kom resten av de marxistiske tiltakene rullende inn i landet. Overklassen hadde allerede blitt overveltet gjennom the agrarian reform, religion ble forbudt iløpet av kort tid, utdanning ble altomfattende og ikke minst ble den statlige styringen økt for å sørge for at alle gikk i samme retning i kommunistisk felleskap.

Antall kommunistiske land nådde sin høyde etter den andre verdenskrig, da samtlige land måtte ta side. Med deler av Afrika, Asia, Sør Europa og Cuba utgjorde kommunstene en stor andel av kloden vår. Siden den tid har Sovjetunionen gått i oppløsning og flere land i Afrika har gjennomgått større endringer. Idag er vi derfor i en situasjon hvor land som totalitært styres av kommunistpartier er China, Nord Korea, Laos, Vietnam, Nepal og Moldova. I nesten samtlige frie land er det allikevel en demokratisk kamp for kommunisme og sosialisme, noe som medfører at bevegelsen er langt fra død men istedet gått over til andre former. For hvilke land opprerer ikke idag med velferdsÿstemer, utvasking av religion, økt mengde statlig skolering og ikke minst statlig kontroll av eidendom og ressurser? Kanskje til og med et land, vi alle kjenner så godt?

Reisebrev #21 Demokrati og Cuba

Jeg har alltid lært meg at demokrati er bemyndiggjørlse av individet. Et sant demokrati vil derfor være når individene blir beyndiggjort til å bestemme over sin egen livssituasjon. Hvordan kan det ha seg at vi etter utallige kriger og høy informasjonsflyt, fortsatt ikke har demokrati i alle land? Hvorfor har ikke Cuba demokrati i vestlig forstand, selv om et av hovedmålene til Fidel i starten av revolusjonen var å innføre et sant demokrat i Cuba i tråd med frihetsforkjemperen Jose Marti sine teorier? Hva skjer når ulike personer har ulik forståelse for demokrati begrepet? Kan ord defineres tilsvarende som matematikk, hvor alt har et fasit svar med to streker under? Linkoln sa at demokrati er folkets regjering, av folket og for folket. Fidel Castro mener derfor at en stats viktigste oppgave er å skape en regjering som er for folket, og dersom dette gjøres har man et demokrati.

Cuba var en kolonistat under Spania helt fra 1500 tallet og til 1902. USA hadde lenge sett både de økonomiske og de militære fordelene ved å ha et godt grep om Cuba. Under frigjørelsen i 1902, ble USA en svært dominerende samarbeidspartner. Cuba ble omgjort til demokrati, og folket fikk mulighet til å velge sin egen øverste leder. Som de fleste rene kapitalistiske land, var det i Cuba da store klasseskiller mellom rike og fattige, noe som gjorde at det vokste frem et opprør blant arbeiderklassen mot de rike USA dominerte impersialistene. Presidenter som lovet gull og grønne skoger ble valgt inn, men for hvert valg endte det bare med at staten ble dårligere og dårligere styrt. På en måte kan man si at befolkningen i Cuba ikke var moden for demokrati, da de første gang ble gitt demokrati.

Ja, demokrati er et motiverende politisk system som er motstandsdyktig mot endringer. Systemet bidrar til at enhver person får ha litt å si enten direkte eller indirekte i alle spørsmål som majoriteten ønsker å involvere seg i. Dersom status quo er fordelaktig for majoriteten og individene modne, vil motstanden mot større endringer være stor og systemet robust, som det er i Norge idag. Andre ganger er status quo lite fordelaktig for majoriteten, individene er modne og makten desentralisert. I slike tilfeller vil individer i demokratiet, kunne gjennomarbeide en positiv endring. Er status quo lite fordelaktig for majoriten og individene umodne, risikerer man kortsiktige endringer og forverring av den politiske situasjonen, Dette var situasjonen mellom 1900 og 1950 i Cuba, inntil president Batista tok makten gjennom et statskupp. Demokratiet var historie og et diktatur hadde reist seg. Etter statskuppet var makten sterkt sentralisert og med økende misnøye måtte kontrollen økes. Status quo ble bare mer og mer ufordelaktig, og på grunn av sentralisering av makten oppstod det igjen revolusjonære tendenser. Midt i de revolusjonære tendensene kom Fidel Castro med sin kjennskap til innbyggerenes behov, sitt sterke lederskap og sine lovende ord om en bedre hverdag for enhver. I tråd med frihetsforkjemperen Jose Marti sine tanker fra slutten av 1800 tallet, var et av hans største mål å utvikle et sant demokrati i Cuba. Faktiskt inngikk han en pakt i 1958 hvor han lovet å ikke klippe skjegget, før revolusjonen var fullført og det var et sant demokrati i Cuba. Batista forsvant fra landet 1 januar 1959, og Castro hadde makten. Da Castro i USA i 1960 fikk spørsmål om når han skulle innføre et demokratiske valg mellom politiske partier, sa han at Cuba hadde alt prøvd det og ikke ville ha det lenger. Nå hadde de derimot oppdaget at det eksisterere andre former for demorati enn den som er kjent i den vestlige verden. Hva er dette for et demokrati?

Sitat av Fidel Castro fra boken Un Grano de Maiz 1992:
“Demokrati er etter min mening myndigheter som er knyttet sammen med folket, kommer fra foket, har støtte fra folket, dedikert fullt og helt kjemper og arbeider for folket og for folkets interesser. For meg er demokrati å forsvare rett til uavhenighet, rett til frihet, rett til nasjonal verdighet, rett til ære. For meg er demokrati kjennetegnet på broderskapet mellom menneskene, sann likhet mellom menneskene, lik mulighet for alle menneskene, for hvert menneske som blir født, for eksitensen av intelektet. “

I Cuba gjennomføres det idag valg hvert fjerde år til tross for at det kun er et lovlig parti (PCC). Først er enhver innbygger i Cuba, med på å foreslå og stemme på dem de mener skal representere dem provinsialt (tilsvarende fylkesvis). Deretter gjennomføres det et nytt valg, hvor representanter på provinsnivå forelår og velger blant sine, hvem som burde representere provinsen nasjonalt i hovedstaden Havana. Av en eller annen grunn er det alltid noen som foreslår navn som Fidel og Raul Castro til dette øverste nivået, og enkelte cubanere mener at på dette nivået overstyres mye. Hva er egentlig sannsynligheten for at en kapitalist velges frem til dette nivået? Som nevnt i reisebrev #20, er det lovfestet i artikkel 72 av Cubas kriminelle kode (Lov 62); “any person shall be deemed dangerous if he or she has shown a proclivity to commit crimes demonstrated by conduct that is in manifest contradiction with the norms of socialist morality.” Med andre ord kan en person som politiskt arbeider mot sosialistiske normer, bli anklaget som farlig for landet og anklages etter dette.

På spørsmål om hvorfor Cuba er enpartistat, skyter Fidel i boken Un Grano de Maiz knallhard kritikk mot andre land; Hvordan kan man påstå at man har demokrati i USA, når man i praksis bare kan velge mellom to partier som begge har svært like ideologiske ståsted? Er dette bemyndiggjørelse av individet, eller er dette en måte for kapitalistene å beholde dagens fordelaktige status quo. Hvem vil vell stemme et parti som i realiteten aldri kommer til makten? Han mener videre at Cuba er et av de mest demokratiske landene i verden, da de kapitalistiske landene er mest intressert i å ivareta det rike mindretallets behov. Stemmegivningen i kapitalistenes favør kan forklares med at de rikes propaganda hjernevasker vanlige innbyggerne, slik at kapitalistiske politikere fortsatt velges inn til tross for at de ikke iveratar arbeiderens behov.

Jeg ønsker på ingen måte å tale for styresettet i Cuba da det er langt fra perfekt, men jeg må stille meg spørsmål om hvorfor et stort antall land i verden nekter å samarbeide med land som har et annet syn på politisk styring. Hadde Cubas innbyggere idag, virkelig vært modne for et demokrati i vestlig forstand? Er det slik at vi i Norge på grunn av vår lykketreff i søken etter olje på 1960-tallet, har rett til å dømme andre land i mindre økonomiskt fordelaktige situasjoner?