Hvor mange av oss var det ikke som drømte om å bli brannmann og politi når vi ble store? Vi ønsket å bruke livet vårt til å hjelpe andre. Etterhvert som vi vokste opp ble tiden fylt opp av teknologi, noe som raskt medførte utdannelse og senere arbeid innen dette fagfeltet.
Midt oppe i dette, er det mange ingeniører og teknologer som har en skjult drøm om å hjelpe andre med sin kunnskap. Drømmen kan virke fjern og vanskelig å gripe. Det sies at dersom du skal få jobb i bistandsarbeid, så trenger du bistandserfaring. Og skal du få bistandserfaring, så trenger du en bistandsjobb. Den onde sirkelen kan lett virke demotiverende. Enkelte ingeniører gjør et forsøk, men gir deretter opp så snart som man ser realiteten i hvitøyet. Kompetansekravene er spesifikke og høye. Dessuten er områdene der det virkelig er behov, langt unna de palmestrendene som vi assosierer med utviklingsland. Det hjelper heller ikke på at godtgjørelsene ofte er så lave at det blir svært vanskelig å behandle huslån, bil og familie hjemme i Norge.
Til tross for at veien ofte kan virke krevende, er den langt fra umulig. Mange får sin åpning inn i bistandsverdenen gjennom fredskorpset og andre som bedriver utveksling av frivillig personell. Bistandsarbeidere forteller at tiden i felt er både givende og innholdsrik. Fra å dyrke kapitalistiske goder i hjemlandet, får man muligheten til gjøre en innsats som virkelig redder liv. Mens en lege plastrer skader, kan vi ingeniører sørge for at skadene aldri inntreffer. De nyinstallerte vannfiltrene renser kolera ut av drikkevannet, de nye kraftverkene gir varme og lys midt i natten og husene bygges slik at de ikke faller i hodene på beboerne ved første jordskjelv. Det er behov for oss ingeniører, og ja vi kan faktisk redde liv ved ingeniørmessig bistand.
Nesten samtlige større bistandsorganisasjoner, rekrutterer idag aktivt for å øke sin database av nødpersonell. På deres hjemmesider kan du finne stillingsannonser hvor de søker personell. WASH -ingeniører (Water, Sanitation and Hygiene) er spesielt ettertraktede. Tar du kontakt med en av de større hjelpeorganisasjonene, blir du i første omgang henvist til en felles informasjonsdag. Her får du bedre innsikt i hva de er ute etter og de praktiske forholdene rundt dette. Ønsker du å være med videre, er prosessen svært tilsvarende en ordinær stillingssøknad. Du sender inn søknad og kompetansebevis, og deretter er det intervjurunder for å forsikre seg om at du er riktig person. Det blir lagt vekt på at du har en god kombinasjon mellom fagkompetanse, språkforståelse og ikke minst kulturelle og medmenneskelige ferdigheter. Som regel skal du minst ha 2 års arbeideerfaring innen et interessant arbeidsområde. Deretter hjelper det å ha språkkunnskaper i fransk, arabisk eller andre fremmedspråk som benyttes i utsatte uland. Ønsker du å forberede din kompetanse, er det mengder av både språk og fagkurs som tilbys over hele landet gjennom NTNU, folkeuniversitetet og andre.
Virker denne terskelen som litt for høy og du ønsker derimot å komme igang snarest, er det ingenting i veien for å starte noe selv hvor du selv former et prosjekt. Det er et godt råd å knytte seg opp til allerede eksisterende lokale organisasjoner, og gjennom disse bidra med det du kan best. I størsteparten av pågående bistandsprosjekter fungerer de norske organisasjonene som formidlere av økonomi, samt instrueringer slik at arbeidet som blir gjennomført er i henhold til organisasjonens intensjoner.
Det er dermed ikke noe fasitsvar på hvordan bli bistandsingeniør. Derimot havner det om å ta valg til andres gode, fremfor sitt eget. Bistandsingeniør er kort fortalt en ingeniør som yter bistand til trengende. Ofte har ikke de trengende noen som helst måte å tilbakebetale men er det ikke derfor vi ønsker å arbeide med bistand?
Under mine studier på UiO sist vår, lærte vi om Norges som et DoGooder regime. Tanken er at midt i vår store rikdom fra det svarte gull, har vi over tid utviklet et handlingsmønster, hvor vi bidrar med store mengder ressurser dit det er behov. Gjennom både statlig og privat initiativ, er vi kanskje det landet i verden som bidrar med mest kapital i uhjelp. Pengene kanaliseres både gjennom de fem store hjelpeorganisasjonene og gjennom andre initiativer som arbeider uavhengige. Hvor mange kroner dette i sin helhet utgjør årlig, er vanskelig å regne ut nøyaktig. 
I Norge hadde vi sivil dødsstraff som akseptert straffemetode frem til 1902 og militær dødsstraff frem til 1979, og er da i den lange rekken av land som har benyttet dette som praksis. Vår senere endring av denne praksis, har medført at vi også mener mye om andre land sin praksis.
Det er sommer, sol og atter en gang tid for sommerjobb. Nesten hver eneste sommer siden videregående, har jeg brukt sommeren til noe alternativt. Tidligere har jeg både vært stuer og sikkerhetskontrollør på Gardermoen, arbeidet i FMC Technologies som dokumentkontrollør og ellers brukt sommeren aktivt til å forberede meg selv på høstens svært varierte aktiviteter. I fjor eksempelvis, ble den brukt til å pugge spanske gloser. Sommeren har ofte blitt oppslukt av alskens aktiviteter, og ikke uvant forsvinner et helt år gjerne uten at det eksisterer programløse dager. Om dette har med arbeidsnarkomani å gjøre, er fortsatt ikke avklart.
Tirsdag den 4. mai var det igjen på tide å dra utenlands med NITO. Sist gang dette skjedde for meg, var våren 2009 da jeg selv satt som leder for studentorganisasjonen NITO Studentene. Nå var hensikten noe annerledes, og istedenfor å promotere studentorganisasjonen, skulle jeg undersøke hvorfor Ingeniører Uten Grenser i Danmark, har greid å reise seg til en så slagkraftig organisasjon som de er idag. Kanskje det er grunnlag for liv for denne typen humanitære organisasjoner, også i Norge? 
