Reisebrev #23 Ti tegn på at man må vende nesen hjemover

Å være på langtidsferie, er en interessant opplevelse. Fra å starte som omreisende turist som bare vil se og nyte godt av den fremmede kulturen, ender man opp med å identidifesere seg med kulturen selv. Samtidig vokser det gradvis frem et hat mot alle turistene som drar til landet og korumperer landets kultur. De hvite rike turistene fyller landet over alt man beveger seg. Det er også svært enkelt å gjenkjenne dem, da alle turister kler seg likt med kortbukser, sandaler, tskjorte, rødbrent hud, speilreflekskamera, lonely planet reiseguide og selvfølgelig halvannen liter kjøpevann. Til motsetning vandrer de lokale rundt i langbukser, skjorte, ordentlige sko og ikke minst arbåndsur.

Etter min 3måneders tur her nede, er det flere hint som gjør at jeg burde vende nesen hjemover:
- Du kan fornavnet på alle som vil lure penger av deg
- Du er redd for å ikke bli kulturelt akseptert i ditt eget land
- Du synes det er mer unaturlig å snakke morsmålet enn det lokale språket
- Kredittkortene er alle trekt inn, klippet opp, og spredd over altanteren
- Du glemmer din egen hudfarge
- Alle klærne du hadde med fra hjemlandet, er kastet og byttet ut med lokale
- Du trives bedre med lokale enn turister
- Du livnarer deg som Jinitero selv
- Immigrasjonskontoret leter etter deg for å ha oversteget visaperioden
- Du er sykt lei av at alle turister snakker om akkurat de samme tingene. Istedet får du lyst å skrike, GET OVER IT.

Her står jeg nå og lurer på om jeg ikke kan sjekke av dem alle. Førstkommende onsdag går derfor turen til Havana, og fra Havana reiser jeg fredagen opp til Canada. Vell inne i Canada blir forhåpentligvis det mulig med en to ukers tur inn i USA. Søkte visum til USA, men den ble selvfølgelig forkastet. Mulig grunnen er at jeg søkte gjennom internett fra Cuba. Vell, vi prøver igjen fra et annet land..

Reisebrev #22 Kommunismen

Sovjet og Cuba

Helt siden vi mennesker satt våre ben på jorden for første gang, har vi delt oss inn i ulike felleskap. Vi har stått sammen, funnet ut hvordan vi skal forholde oss til andre grupper og deretter forsvart gruppens posisjon og status quo. Enkelte klasser har dominert andre, både gjennom kapital og makt. I mange land kjenner vi igjen begreper som over og underklasser, hvor overklassen har kjøpt arbeidskraft fra underklassen og brukt dette til å utvikle egne formuer. Med det store klasseskillet og den urettferdige fordelingen, har det vokst frem en politisk ideologi med navnet kommunisme. Denne ideologien markedsfører seg selv som den ultimate løsningen på den skjeve fordelingen både i og mellom land.

Sosialistisk arbeiderbevegelse har sin historie helt bak til antikken og Platons bok The Republic. Allikevel anser vi gjerne Karl Marx som starten på kommunistbevegelsen. Karl Marx og Friedrich Engels skrev The Communist Manifesto i 1848, og dette dokumentet har i ettertid blitt brukt som mal for den marxistiske kommunistbevegelsen. Kommunsisme skulle ifølge Karl Marx være en internasjonal fellesbetegnelse for arbeiderenes kamp mot overklassen. I dokumentet kritiserer Karl og Friedrich sterkt den skjeve fordelingen mellom de ulike klassene og kapitalens makt i samfunnet. Overklassen henter ut fortjenesten, mens underklassen betales etter reglene for tilbud og etterspørsel. Samtidig styrer jaget etter kapital hva og hvor mye som skal produseres, slik at ressurser brukes til å reprodusere kapital fremfor på samfunnets egentlige behov. Løsningen på problemet er i følge marxistisk teori å fjerne overklassen og all privat eiendom, og heller overlate dette til staten. Samtidig avviser kommunisme såkalte evige sannheter som; religion, frihet, rettferdighet, moral og mer som potensielt kan komme i veien for felleskapets beste. Kommunisme avviser også land og nasjonaliteter. Statlig utdanning skal omfatte størst mulig andel av barnets opplæring og være gratis på barneskolenivå, da familieopplæring reproduserer klasser.

Det første som slår meg er at kommunisme som politisk ideologi, virker todelt. For det første ønsker den å overføre eiendom til staten, og deretter søker den å fjerne dyrkingen av individet slik at energien istedet kan benyttes til å øke produktivitet. Det virker som om Karl Marx forstod at når man fjerner muligheten til å eie, vil ikke individene se den samme koblingen lenger mellom innsats og resultat. Dette medfører senket produksjon, som økt kontroll deretter skal kompansere for. Det kan godt hende at økt kontroll og opplæring av individene, medfører økt produksjon sett i perspektiv. Spørsmålet blir da, hvorfor de kommunistiske statslederene gjennom historien har prøvd å tvangsinnføre kommunisme over natten? Betyr dette at kommunismens nederlag så langt kan forklares, og den istedet må innføres gradvis uten at individene i landet forstår det selv? Et annet perspektiv man burde ta med, er at dersom landet satser stort på opplæring og kontroll, vil man da ikke reprodussere dagens situasjon i stor grad og all utvikling foregå i den samme retningen som man allerede går? Som en plogspiss som blir slept etter en traktor? Hva vil skje med land som innfører kommunisme og allerede er i feil retning, eller man går i riktig retning og plutselig endrer det politiske landsskapet seg. Vil ikke da kommunisme være for ensrettet, noe som gjør den nødvendige endringen umulig?

Utdrag fra The communist manifesto, Karl Marx og Friedrich Engels, 1848
“…Communism abolishes eternal truths, it abolishes all religion, and all morality, instead of constituting them on a new basis; it therefore acts in contradiction to all past historical experience.”

Kommunisme er uten tvil en svært interessant teori, da den konkretiserer urettferdigheten mellom grupper i samfunner og samtidig kommer med en løsning i etterkant. Vi har fra andre kilder at 20% av verdens befolkning, benytter seg av 80% av verdens ressurser. Når 80 % blir undertrykt er det kanskje ikke så rart at den eneste teorien som tar tak i denne problematikken, har fått støtte både enkeltindivider i land og ikke minst av hele nasjoner. Det å vite at 80 % av verdens befolkning potensielt ønsker en stor omveltning av verdenssafunnet, er en tikkende bombe som uten tvil skremmer livet av imperialistene. Sett i det perspektivet er det kanske ikke så rart at det har vært flere konfrontasjoner gjennom tidene, og antall personer som har dødd i denne kampen er nok større enn det vi tørr å innrømme. På overflaten ser man kampen mellom de som ønsker å løfte frem underklassen til en bedre hverdag, og de kapitalistiske landene som anser kommunisme som det som tar livet av det frie individet. Under politikken utspinner det seg allikevel en annet scenario. Det er en realitet, at dersom en større andel av verdensbefolkningen skal dele på ressursene, kan man ikke komme utenom at det blir mindre ressuser på dagens rike del av befolkningen. Kommunistiske land har en tendens til å kaste ut kapitalistene av landet, og melde seg ut av det internasjonale markedet. For land som er avhengige av den frie handelen, betyr dette tap av inntekter og dermed forverring av levevilkårene for de kapitalistiske landene. Kan dette være den egentlige grunnen til krigene? Kapital?

Den Cubanske revolusjonen, var i utgangspunktet ikke en kommunistisk revolusjon. Derimot var det en reformpakke, hvor Fidel Castro kjempet for at cubanerenes innbyggere skulle komme i kontroll over sitt eget land. Raul Castro og Che Guevara var allikevel sterke forkjempere for kommunsime, og mens revolusjonen ble planlagt ble det opprettet kontakter med Sovjetunionen for militært utstyr. Når da revolusjonen ble satt igang, var det flere av reformene som gikk ut over USA sitt grep om Cuba samtidig som Cuba manglet politisk retning etter gjennomføringen av reformene. Og med voksende isfront mot USA, og bedrede relasjoner med Sovjet er det kanskje ikke så rart at de endte på Sovjet sin side under den kalde krigen. Med erkjennelse som en kommunistisk revolusjon, kom resten av de marxistiske tiltakene rullende inn i landet. Overklassen hadde allerede blitt overveltet gjennom the agrarian reform, religion ble forbudt iløpet av kort tid, utdanning ble altomfattende og ikke minst ble den statlige styringen økt for å sørge for at alle gikk i samme retning i kommunistisk felleskap.

Antall kommunistiske land nådde sin høyde etter den andre verdenskrig, da samtlige land måtte ta side. Med deler av Afrika, Asia, Sør Europa og Cuba utgjorde kommunstene en stor andel av kloden vår. Siden den tid har Sovjetunionen gått i oppløsning og flere land i Afrika har gjennomgått større endringer. Idag er vi derfor i en situasjon hvor land som totalitært styres av kommunistpartier er China, Nord Korea, Laos, Vietnam, Nepal og Moldova. I nesten samtlige frie land er det allikevel en demokratisk kamp for kommunisme og sosialisme, noe som medfører at bevegelsen er langt fra død men istedet gått over til andre former. For hvilke land opprerer ikke idag med velferdsÿstemer, utvasking av religion, økt mengde statlig skolering og ikke minst statlig kontroll av eidendom og ressurser? Kanskje til og med et land, vi alle kjenner så godt?

Reisebrev #21 Demokrati og Cuba

Jeg har alltid lært meg at demokrati er bemyndiggjørlse av individet. Et sant demokrati vil derfor være når individene blir beyndiggjort til å bestemme over sin egen livssituasjon. Hvordan kan det ha seg at vi etter utallige kriger og høy informasjonsflyt, fortsatt ikke har demokrati i alle land? Hvorfor har ikke Cuba demokrati i vestlig forstand, selv om et av hovedmålene til Fidel i starten av revolusjonen var å innføre et sant demokrat i Cuba i tråd med frihetsforkjemperen Jose Marti sine teorier? Hva skjer når ulike personer har ulik forståelse for demokrati begrepet? Kan ord defineres tilsvarende som matematikk, hvor alt har et fasit svar med to streker under? Linkoln sa at demokrati er folkets regjering, av folket og for folket. Fidel Castro mener derfor at en stats viktigste oppgave er å skape en regjering som er for folket, og dersom dette gjøres har man et demokrati.

Cuba var en kolonistat under Spania helt fra 1500 tallet og til 1902. USA hadde lenge sett både de økonomiske og de militære fordelene ved å ha et godt grep om Cuba. Under frigjørelsen i 1902, ble USA en svært dominerende samarbeidspartner. Cuba ble omgjort til demokrati, og folket fikk mulighet til å velge sin egen øverste leder. Som de fleste rene kapitalistiske land, var det i Cuba da store klasseskiller mellom rike og fattige, noe som gjorde at det vokste frem et opprør blant arbeiderklassen mot de rike USA dominerte impersialistene. Presidenter som lovet gull og grønne skoger ble valgt inn, men for hvert valg endte det bare med at staten ble dårligere og dårligere styrt. På en måte kan man si at befolkningen i Cuba ikke var moden for demokrati, da de første gang ble gitt demokrati.

Ja, demokrati er et motiverende politisk system som er motstandsdyktig mot endringer. Systemet bidrar til at enhver person får ha litt å si enten direkte eller indirekte i alle spørsmål som majoriteten ønsker å involvere seg i. Dersom status quo er fordelaktig for majoriteten og individene modne, vil motstanden mot større endringer være stor og systemet robust, som det er i Norge idag. Andre ganger er status quo lite fordelaktig for majoriteten, individene er modne og makten desentralisert. I slike tilfeller vil individer i demokratiet, kunne gjennomarbeide en positiv endring. Er status quo lite fordelaktig for majoriten og individene umodne, risikerer man kortsiktige endringer og forverring av den politiske situasjonen, Dette var situasjonen mellom 1900 og 1950 i Cuba, inntil president Batista tok makten gjennom et statskupp. Demokratiet var historie og et diktatur hadde reist seg. Etter statskuppet var makten sterkt sentralisert og med økende misnøye måtte kontrollen økes. Status quo ble bare mer og mer ufordelaktig, og på grunn av sentralisering av makten oppstod det igjen revolusjonære tendenser. Midt i de revolusjonære tendensene kom Fidel Castro med sin kjennskap til innbyggerenes behov, sitt sterke lederskap og sine lovende ord om en bedre hverdag for enhver. I tråd med frihetsforkjemperen Jose Marti sine tanker fra slutten av 1800 tallet, var et av hans største mål å utvikle et sant demokrati i Cuba. Faktiskt inngikk han en pakt i 1958 hvor han lovet å ikke klippe skjegget, før revolusjonen var fullført og det var et sant demokrati i Cuba. Batista forsvant fra landet 1 januar 1959, og Castro hadde makten. Da Castro i USA i 1960 fikk spørsmål om når han skulle innføre et demokratiske valg mellom politiske partier, sa han at Cuba hadde alt prøvd det og ikke ville ha det lenger. Nå hadde de derimot oppdaget at det eksisterere andre former for demorati enn den som er kjent i den vestlige verden. Hva er dette for et demokrati?

Sitat av Fidel Castro fra boken Un Grano de Maiz 1992:
“Demokrati er etter min mening myndigheter som er knyttet sammen med folket, kommer fra foket, har støtte fra folket, dedikert fullt og helt kjemper og arbeider for folket og for folkets interesser. For meg er demokrati å forsvare rett til uavhenighet, rett til frihet, rett til nasjonal verdighet, rett til ære. For meg er demokrati kjennetegnet på broderskapet mellom menneskene, sann likhet mellom menneskene, lik mulighet for alle menneskene, for hvert menneske som blir født, for eksitensen av intelektet. “

I Cuba gjennomføres det idag valg hvert fjerde år til tross for at det kun er et lovlig parti (PCC). Først er enhver innbygger i Cuba, med på å foreslå og stemme på dem de mener skal representere dem provinsialt (tilsvarende fylkesvis). Deretter gjennomføres det et nytt valg, hvor representanter på provinsnivå forelår og velger blant sine, hvem som burde representere provinsen nasjonalt i hovedstaden Havana. Av en eller annen grunn er det alltid noen som foreslår navn som Fidel og Raul Castro til dette øverste nivået, og enkelte cubanere mener at på dette nivået overstyres mye. Hva er egentlig sannsynligheten for at en kapitalist velges frem til dette nivået? Som nevnt i reisebrev #20, er det lovfestet i artikkel 72 av Cubas kriminelle kode (Lov 62); “any person shall be deemed dangerous if he or she has shown a proclivity to commit crimes demonstrated by conduct that is in manifest contradiction with the norms of socialist morality.” Med andre ord kan en person som politiskt arbeider mot sosialistiske normer, bli anklaget som farlig for landet og anklages etter dette.

På spørsmål om hvorfor Cuba er enpartistat, skyter Fidel i boken Un Grano de Maiz knallhard kritikk mot andre land; Hvordan kan man påstå at man har demokrati i USA, når man i praksis bare kan velge mellom to partier som begge har svært like ideologiske ståsted? Er dette bemyndiggjørelse av individet, eller er dette en måte for kapitalistene å beholde dagens fordelaktige status quo. Hvem vil vell stemme et parti som i realiteten aldri kommer til makten? Han mener videre at Cuba er et av de mest demokratiske landene i verden, da de kapitalistiske landene er mest intressert i å ivareta det rike mindretallets behov. Stemmegivningen i kapitalistenes favør kan forklares med at de rikes propaganda hjernevasker vanlige innbyggerne, slik at kapitalistiske politikere fortsatt velges inn til tross for at de ikke iveratar arbeiderens behov.

Jeg ønsker på ingen måte å tale for styresettet i Cuba da det er langt fra perfekt, men jeg må stille meg spørsmål om hvorfor et stort antall land i verden nekter å samarbeide med land som har et annet syn på politisk styring. Hadde Cubas innbyggere idag, virkelig vært modne for et demokrati i vestlig forstand? Er det slik at vi i Norge på grunn av vår lykketreff i søken etter olje på 1960-tallet, har rett til å dømme andre land i mindre økonomiskt fordelaktige situasjoner?

Reisebrev #20 Regimets jerngrep

Anklager mot USA

Nå har mine gjester kommer seg trygt ut av landet, og jeg skal derfor endelig ta et mer solid grep på det som egentlig foregår i Cuba. Hvordan ting kontrolleres, og ikke minst hva som skjer med de få som tørr å heve sin stemme i dette lukkede land.

På 1980 tallet utspant det seg et interessant scenario på mitt kjære universitet. På Universidad de Oriente i Santiago de Cuba, hadde den gang friske Fidel Castro samlet et større antall studenter i et av Universitets auditoriumer. Etter hardkjør med propadanda fra el jefe, var det på tide med spørsmål og studentene ble invitert til å ta opp hva de enn måtte ha på hjertet. En av datidens studenter lot ikke sjansen gå fra seg, og på en høflig med kritisk måte fortalte han hva han selv ærlig og oppriktig mente om Cubas politiske situasjon. Kort tid etter samlingen var avsluttet, forsvant gutten og ingen vet hvor han tok veien. Selvfølgelig havnet ikke dette i avisene, men ryktet spredte seg allikevel som en brann i tørt gress mellom de ulike naboene i byen Santiago. Om det var kommunistpartiet som spredde ryktene som skremselspropaganda, vites ikke.

I Cuba er lønningene lave, og kommunistpartiet har gjort det svært fordelaktig for grupper som velger å bo sammen. Bor man sammen får man økte matrasjoner, og generelt bedre økonomi. Det er videre umulig økonomiskt sett for en student, barn eller pensjonist å bo alene, noe som krever at familier lærer å leve sammen. Midt oppe i det hele kan man spørre seg hvem det er som er potensielle trussler for kommunistpartiet? Jo, nemlig yngre arbeidsføre som står bak inntekten. Dermed får vi en situasjon, hvor de potensielle rebellene som bor i familiehusene, får streng beskjed av slekt og venner om å roe seg, slik at ikke familiens økonomi settes på spill. Er det allikevel opprørstenders blir disse anbefalt av slekt å forlate landet, de får asyl i USA og bruker resten av livet til å sende penger tilbake til Cuba, noe som sikrer familiens overlevelse.

Hvorfor er da risikoen så står for å bli tatt, at familien advarer slekt fra å arbeide for å bedre landets fremtid? Vell mye av svaret ligger i fryktpropaganda og et vellutviklet overvåkingssystemer. Som nevnt i tidligere blogger, har enhver gate i Cuba hver sin CDR president, som igjen er pliktet til å raportere videre potensielle motstandsbevegelser til gaten. Gjøres ikke dette er CDR presidenten medskylding, som igjen kan medføre sanksjoner for flere enn bare den som direkte involvert. Hele CDR systemet er bygd opp i et vellutviklet hierarki, som sikrer at informasjonsflyten er kontinuerlig. Hvordan kan man tørre seg på motstand, når det sitter folk i gatene 24/7 og vidererapporterer all unormal aktivitet. Ting som kontakt med utlendinger, unormal besøkaktivitet, endring av vaner og mer. Hvem kan da gjøre noe, uten at dette blir oppdaget? Hadde alt blitt digitalisert, kunne man presentert Google Streets, alt om din nabo der du bor. Det sies faktiskt at enhver familie eller bolig i Cuba, har sin egen folder med informasjon om potensielle trusler.

Så kan du kanskje spørre deg, om hvordan et regi i 2009, kan etterleve prinsipper som bryter med enhver moderne prinsipp rundt ytringsfrihet. Vell svaret, er at det på dags dato faktisk er hjemmel i Cubansk lov for slik aktivitet. I artikkel 72 av Cubas kriminelle kode (Lov 62), er det skrevet; “any person shall be deemed dangerous if he or she has shown a proclivity to commit crimes demonstrated by conduct that is in manifest contradiction with the norms of socialist morality.” Artikkel 75,1 av den samme loven støtter oppom at enhver politi kan utgi en advarsel (acta de advertencia) for “farlighet”. En advarsel kan også bli utgitt for å være sammen med en “farlig person”. Følgende kan enhver person som har motatt en eller flere advarsler, bli dømt for farlighet og sendt til opptil 4 år i fengsel. I praksis vil dette bety at enhver Cubaner som omgir seg med feil person, bare av dette risikerer å bli dømt til fengsel. Har hørt flere eksempler på turister som har omgitt seg med cubanere, som i etterkant enten har blitt utspurt eller har endt i fengsel.

Midt oppe i det hele har Cuba et fenomen som kalles “actos de repudio”. Dette betyr at større grupper av mennesker som støtter myndighetene verbalt og i enkelte tilfeller fysiskt angriper personer som er motrevolusjonære. Ofte er CDR innblandet i disse aksjonene. Eksempelvis på den 27. januar 2006 var Juan Francisco Sigler Amaya angrepet på vei til arbeid. Han var medlem av opposisjonsgruppen Moviemento Independiente Opxion Alternativa. Det var tidlig morgen, og mens han syklet fremover merket han en bil som kom bakenfra. Plutselig slo den av lysene sine og økte farten. Bilen kjørte på ham bakfra, og Juan fikk flere skader når han falt av sykkelen sin. Den 3. februar 2006 var det et annet tilfelle, hvor Dr. Pedro Arturo Hernandez Cabrera ble angrepet i sitt eget hjem i Cienfuegos. Innenriksminsisteren og 300 andre hadde omringet huset og ropte på ham utenfra. Deretter kom politiet og søkte gjennom og konfikskerte bilder, brev, bøker og radio.

Allikevel midt i det hele kan man spørre seg hvorfor tilstanden egentlig er slik som den er. Hvorfor er kontrollen så stor, og hva er det Fidel Castro frykter? Uten tvil er Cuba under et styresett som man kan stille mange spørsmål ved. Hadde cubanere fått lov til å søke informasjon og ikke minst tale fritt, så kanskje det hadde vokst frem andre politiske ideologier som er mer representative for befolkningen og kanskje motstridende mot dagens styresett. På den annen side finnes det mindre politiske og mer defansive grunner til å bruke overvåkning aktivt.

I 1958 når revolusjonen startet, var Fidel Castro mer en reformist fremfor kommunist. Midt i den politiske uroen, vokste det allikevel raskt frem kommunistiske tendenser, og med det tok USA mer og mer avstand. Når det endelig ble bekreftet at det nye styret i Cuba var kommunistisk, satt CIA straks igang sitt arbeid med å ta livet av Fidel. Har hørt at det har foregått nærmere 250 attentatsforsøk på Fidel Castro. I tilegg bærer de første revolusjonsårene preg av en svært grå historie, hvor tidligere imperialister med USA sin støtte har gjort alt som er mulig får å ta livet av revolusjonen. Og for et system som kontinuerlig motarbeides av profesjonelle både i landet og utenfra, er det kanskje ikke så merkelig at landet velger å utvikle sikkerehetssystemer som umuliggjør opprør.

Reisebrev #19 I etterkant av ferie

Playa de Este

For et par uker siden, opplevde jeg noe rart. Jeg måtte snakke Norsk igjen, for første gang på 2 måneder. Det var som om ordene druknet i halsen, og når man prøvde å utrykke seg kunne man ikke fatte at det var ens egen stemme man hørte. Er litt rart å innrømme dette, men ens stemme er på en måte ikke ens egen stemme når man bytter mellom språk. For hvert nytt språk er setningsoppbyggelsen totalt annerledes, og tonefallet varierer. Enkelte mennesker tviholder allikevel på tonefall når de bytter språk, og det er vell kanskje slik den typiske Petter Solberg engelsken oppstår,

Uansett var det godt å snakke Norsk igjen, og det første jeg fikk kommentar på var at jeg hadde blitt så utrolig tynn. Tynn? tenkte jeg. Kanskje? Når ingen kjente evaluerer deg daglig og både trening og matrutiner byttes ut, så er det kanskje et natulig resultat. Personlig følte jeg meg mer som en villmann som netopp hadde kommet ut av bushen etter mange år ravende rundt. Det første jeg tok til å gjøre når jeg var på den internasjonale flyplassen utenfor Havana, var å søke igjennom enhver butikkhylle i jakten på nyttige saker som er vanskelig å oppdrive i Santiago. Ting som; skrivebøker, penner, superlim og mer. Etter å ha fylt opp det nødvendige lagret var jeg klar for to uker reising rundt i landet Cuba.

Først gikk turen til Havana for et par dager med storbyliv. Jeg må ærlig talt innrømme at byen Havana er på mange måter svært annerledes enn Santiago. Den bærer sterkt preg av å være globalisert. Et mylder av ulike butikker, som etter cubansk standard er svært høyt. Den som leser dette og tror Havana er plassen for å dra på shopping, kommer allikevel til å bli sørgelig bedrøvet. Allikvel var Havana fylt av fornøyelser man finner igjen i andre byer, som italiensk restaurant og ikke minst teaterbyggninger. Nøt forresten en 2 timers balettforestilling og betalte bare 1 kroner og 30 øre, mens turister må betale 120 kroner. Godt å være rettmessig innbygger i Cuba

Etter et par dager med storbyliv, dro ferden videre til Varadero som har landets vakreste strender. Varadero er et rent turistresort i Cuba. Innbyggertallet fordeler seg på rundt 20 000 turister og 3 000 cubanere. Ved innreise til Varadero kjører man gjennom en port, hvor man forlater cuba og ankommer internasjonal sone. Hele varadero består av store for det meste all inklusive hoteller, og diverste tilrettelagte aktiviteter som dekker enhver turist sitt behov. Ting som golfbaner, motorbåter, fiskeutstyr, hangliding mm. På Varadero sjekket vi inn på et all inklusive hotell, og levde et par dager som en hvilken som helst annen velstående turist. Snorkling, store måltider og sene kvelder.

Etter varadero var det igjen et par dager i Havana, før ferden gikk til Trinidad. Trinidad er en mindre by, som ligger 5 timers busstur sørover fra Havana. Det sjarmerende med Trinidad, er at det virkelig er en ekte cubansk by, samtidig som den ikke har den stressfaktoren som mange av de større byene deler. I Trinidad var det vakre strender i nærheten, avslappende mennesker og ikke minst et yrende nattliv med mye live musikk og dans.

Som en avslutning på disse to ukene, reiste vi til et strandområde i nærhet av Havana. Før det igjen var på tide å returnere hjem til hver sitt. Na er det 3 uker med studier igjen, for jeg setter kursen for nord amerika.

Reisebrev #18 Ferietid

Etter to maneder i Cuba, er det endelig tid for litt skikkelig ferie.

Lordag ankom jeg Havana og etter to dager med storbyliv var det tid for a reise til et ferieparadis sorvest for Havana. Mandag ankom jeg derfor Varadero. Varadero har Cubas vakreste strender, et yrende turistliv, undetholdning og masse god mat til en rimelig penge. Etter tre dager dro jeg igjen til Havana.

Videre er planen a reise rundt i nordcuba sammen med et par besokende fra Norge. Blir spennende a lare mer om ulikhetene mellom de ulike byene, og hva annet Cuba kan ha a by pa.

Planlegger ellers i etterkant a studere tre uker til pa Universitetet i Santiago, for ferden barer meg til USA.

Reisebrev #16 Arbeid uten verdsettelse

Jenter forbereder et maltid

Nok en gang vandret jeg rundt i Santiago by. Jeg var ferdig på universitet for dagen, og var på vei til en avtale 500 meter unna. Solen brente seg inn i huden for hvert sekund jeg ikke var i skyggen. Temperaturen var uutholdelig, og for hvert skritt skrek kroppen mer og mer etter væske. Det var flere mennesker på veiene. Ingen hvite selvfølgelig, men derimot store mengder mulatter og andre cubanere som var på vei mellom sine daglige krevende gjøremål. Midt i min egen verden vandret jeg, og vurderte opp og ned hvordan jeg ønsket å bruke min siste måned i Cuba. Skal jeg nyte disse på et par luseriøse hoteller på stranden, eller skal jeg spare litt så jeg kanskje kan gjøre et par innkjøp før studier i Norge. Kanskje en ny laptop? Plutselig stod jeg fast. Armen min hadde hengt seg opp i noe. Da jeg endelig greide å rive meg løs, forstod jeg hva som hadde skjedd. Tre cubanske jenter hadde vandret mot meg et øyeblikk tidligere. I Cuba er hvit hud et symbol på penger, makt og frihet og midt oppe i det hele hadde en av dem grepet armen min for å komme i kontakt med en mulig løsning på sitt fattigdomsproblem.

For å være helt ærlig så hadde jeg ikke reagert annerledes, selv om jeg hadde visst hva som skulle skje allerede før det skjedde. Når jeg kikker rundt og ser de store mengdene turister i midlertidige forhold med cubanere, kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Ikke det at jeg begynner å bli smårasistisk, men når man ser at jenta viser mer interesse i nasjonaliteten og ikke i hvem du er, så forsvinner ærlig talt litt av sjarmen. Er ikke sikkert at det er så veldig ulikt Norge, da man blir vist interesse om man har bra utseende, flink til å underholde eller kan bidra med trygghet. Forskjellige mennesker har forskjellige behov.

Men hva er det menneskene egentlig søker, og hvorfor er et menneske villig å gjøre nesten hva som helst for å få dette? Hva er det de søker som vi nordmenn har? Penger tenker du kanskje. Sannheten er allikevel at i Cuba får samtlige mennesker dekket sine grunnleggende behov gjennom velferdstaten. Staten hjelper til med pensjon, sykehus, utdannelse og bolig. Allikevel er det helt klart noe her nede som ikke stemmer. Kanskje det å føle seg verdsatt..

Hvordan hadde du reagert, dersom du hadde bodd i et land hvor innsats ikke betydde noe? Hvor toaletter ikke blir vasket, fordi vaskerene får betalt for ansettelse og ikke for arbeidet. Hvor administrasjonen på universitetene bare er på jobb 3 timer dagen, da ingen teller timer og det er mer behagelig å ligge på sofaen og se på tv. Hvor service i butikker er ikkeeksisterende, da desto færre kunder innebærer mer behagelige arbeidesdager. Hvor gjennomsnittelig månedslønning tilsvarer 20 liter bensin kjøpt i Cuba.

Hvordan kan et politiskt system som har fjernet koblingen mellom innsats og belønning, faktiskt fremme vekst? Utrolig glad at dette ikke foregår i Norge.. Eller gjør det egentlig det?

En pedagogisk tilnarming

Universidad de Oriente

Du lurer kanskje på hvor jeg kan finne motivasjon til å studere språk, når jeg helt fra min barndom har sletet med alt av samfunnsfag og ikke minst utviklet et hat for gramatikk og glosepugging? Vell svaret kan man egentlig finne i en oppdagelse jeg gjorde under mitt første år på ingeniørstudiene i Kongsberg, da jeg sammenlignet hjernen med en mikrochip. Etter min lille oppdagelse endret mitt verdenssyn seg.

Jeg liker å tenke på hjernen som et uendelig stort rom. I rommet er det mulig å lagre ting så lenge vi måtte ønske. For å huske hva som er i rommet og hvor dette er lagret, må vi stadig ta en god kikk inn i rommet. Står ting for seg selv gjemt bort i en krok, kan vi lett overse det. Er derimot alt strukturet sammen, vil et glims på noe, også fortelle oss om all annen hvor alt det andre er. Siden rommet er visuelt for det søkende øyet, er det kun mulig å lagre bilder og lydbilder i dette rommet, så ethvert forslag på å lagre en tekst er forgjeves.

I praksis betyr dette at dersom vi ønsker å huske noe i vår hjerne, må denne informasjonen først lagres som en historie, lydbilde eller et bilde av selve ordet. Ny informasjon som vi putter i hodet, må deretter hentes opp regelmessig for at vi skal huske informasjonen. Enten kan dette gjøres direkte gjennom at vi lærer det samme om og om igjen, eller så kan vi hente opp informasjonen inndirekte gjennom å søke opp annen relevant informasjon, som kan knyttes til den ønskede informasjonen. Desto flere logiske korelasjoner hjernen vår har melllom ulik informasjon, desto enklere blir det å hente frem informasjonen ved senere anledninger.

Dersom vi skulle slutte å søke etter en bestemt type informasjon, vil informasjonen bli vanskeligere og vanskeligere å hente frem. Tilsvarende at spotlightene i rommet sakte skrus av, en etter en. For å å sørge for at all informasjon er lett tilgjengelig, må vi regelmessig ta en kikk etter den bortgjemte informasjonen, slik at lysene skrus på igjen.

Det å lære seg et helt nytt språk innebærer derfor betydelige utfordringer for hjernen. For det første vil et nytt språk bestå av en mengde nye ord som skal skrives inn i hjernen (hver dag bruker vi flere tusen). Heldigvis starter vi ikke med alle ordene samtidig, men tar et av gangen. De første ordene eller setningene vi greier å lære i et språk, blir punktinformasjon som vi må huske gjennom logiske korelasjoner til andre språk og situasjoner. Etterhvert øker antall ord, og mellom ordene i det samme språket danner det seg etterhvert logiske korelasjoner i form av opplevelser, hele setninger, gramatiske regler, lydbilder og annet. Med andre ord vil man slite med å lagre de første ordene, men etterhvert som informasjon settes i sammenheng vil man kunne øke kvantiteten av kunnskap dramatisk.

Når jeg trives med å gjøre en ting, er jeg overbevist om at det har med mestringsfølelse å gjøre. Er du en person som har lagret mye informasjon innenfor et område, og har bygd opp gode logiske korelasjoner mellom informasjonen, vil det være enkelt å hente frem og forstå seg på informasjonen. Dette gir mestringsfølelsen, som igjen tolkes som interesseområde.

For øyeblikket prøver jeg hardt og intenst å lære meg et nytt språk på kortest mulig tid. Utgangspunktet før jeg dro, var litt glosepugging i ny og ne. Etter 45 dager her nede merker jeg fortsatt ta læringen går noe tregt, og jeg sliter både med å forstå og å kommunisere ut. Har allikevel innsett at å lære et nytt språk består av tre deler; gloser, gramatikk og lydforståelse. Hvem av disse jeg mangler mest av varierer. Føler jeg at jeg trenger flere gloser, gjelder det å lese aviser og knytte fremmedordene i hjernen til annen informasjon. Deretter må gramatikken avsløre hvordan ordene kan samarbeide til å danne et lydbilde som forstås av mottakeren.

I praksis tar jeg nå 10 timer uken på Universidad del Oriente. Vi er to stykker i klassen, og sammen med en ikkeengelsktalende lærer, diskuterer vi gramatikk og formulerer enkle med dog gode setninger. I tilegg tar jeg privattimer med en annen lærer, for å intensivere læringen. Utenom klasseromsundervisningen gjelder det å utvide ordbanken best mulig, og jeg bruker derfor mye tid på å lese og å slå opp ord. Midt opp i dette gjelder det å knytte ordene sammen med lyder, og her finner jeg en kombinasjon av spanske filmer og spansktalende personer overalt i Santiagos gater.

Blir spennende å se hvor langt jeg kommer med mitt spanskmål før tiden i Cuba er over, og jeg reiser tilbake til Norge.

Reisebrev #14 Mitt liv som Cubaner

Cubanita med sigar

Som besøkende i Cuba, har jeg nå byttet status. Ikke lenger turist, men student. Midlertidig innbygger i Cuba, med alle rettigheter som det innebærer. Selv om jeg kanskje ser ut som en turist med white-chocholate hud, midt i en by overbebodd av mulatter. Allikevel har jeg et identifikasjonskort, som setter meg i et helt annet lys enn en turist. Med mitt nye kort kan jeg fly internt i Cuba for rundt en hundrelapp, reise med lokale busser, handle mat til lokale priser og nyte alle andre fordeler en Cubaner måtte ha.

Dagene mine starter klokken 08:00 når vekkerklokken ringer. Jeg står som vanlig sakte opp og ruller inn i dusjen, for å skylle av nattens svette. Med en gang jeg har åpnet utgangsdøren, starter familien jeg bor hos, å gjøre klar maten. Et kvarter senere er maten klar og bordet ferdig dekt. Siden jeg nå spiser som andre velstående Cubanere, består frokosten av to hvite rundtstykker, egg, espresso og hjemmelaget juice. Etter frokost leser jeg som vanlig min spanske bibel, og ved hjelp av min ordbok knoter jeg meg igjennom et par vers. Klokken 09:00 er jeg på vei ut utgangsdøren, og familien jeg bor hos vasker rommet og skifter sengetøy.

For å komme meg til universitetet er det flere alternativer. Det rimeligste alternativet jeg har prøvd er å hoppe inn i lasteplanet på en av de privateide camionene som beveger seg rundt i Santiago. En camion er enkelt og greit en lastebil med lasterom, og benker langs veggene i lasterommet. En tur med disse lastebilene koster rundt 20 øre for hver tur, og som regel fylles lasterommet til randen. Alternativ nummer to er å stoppe en av de mange motorsyklene som beveger seg rundt i Santiagos gater. Nesten samtlige motorsyklister tar med seg en hjelm ekstra når de er ute å kjøre slik at de potensielt kan tjene et par kroner ekstra. Dersom motorsyklisten har tid, betaler man en femmer og får en rask tur gjennom Santiagos gater til sin ønskede lokalisasjon. Dette alternativet skal jeg innrømme at jeg er en storforbruker av, og selv om en femmer kanskje er dyrt sammenlignet med camionene, kommer man hvor man vil fra hvor som helst.

Vell fremme på universitetet begynner timen klokken 09:00. I klassen min er det meg, en tysker og vår kjære cubanske unge spansklærerinne. Spansklæreren kan desverre ikke engelsk, noe som innebærer at all kommunikasjon må gjøres på spansk. Nivået på spanskundervisningen er for nybegynnere, og vi bruker mesteparten av tiden til å lære gramatikk. Kan tenke meg at spansklæreren synes at det er litt frustrerende av og til, å lære bort noe så simpelt. Vi betaler 25 kroner timen hver av oss, så for en uke med ti timer er det 120 kroner. Det rare å tenke på er allikevel at spansklæreren blir betalt av staten, og trolig tjener 35 kroner uken for fulle arbeidsdager.

Etter 3,5 time undervisning, er skoledagen ferdig og jeg finner meg en ny motorsykkel og reiser tilbake til min bolig. En halvtime etter jeg er hjemme igjen, står maten på bordet. Lunsj er dagens viktigste måltid for Cubanere, og for de som har råd til det består den som regel av ris, bønner og kylling. Etter maten er det siesta, og dersom jeg ikke legger meg på sengen tar jeg kanskje en tur opp på hustaket. På hustaket er det nemlig en temmelig fin veranda med stol, lys og skygge som danner et er perfekt utgangspunkt for lesning.

Ut på ettermiddagen er ingen dag lik den andre. Enkelte dager reiser på små turistatraksjoner rundt i Santiago med min tyske venn, og andre dager er mer rolige. I parken og langs gatene er det alltid et stort antall mennesker som har lyst å slå av en prat, men må innrømme at det er vanskelig å skille mellom hyggelige mennesker som ønsker å bli kjent med en europeer, og de som bare setter opp en turistfelle for å lure til seg et par ekstra slanter. I likhet med telefonselgere i Norge, begynner jeg nå å se sporten i å avvise dem på ulike måter. Det virker som alle har behov, men er blitt svært prinsippfast på at jeg selv ønsker å velge hvem jeg skal hjelpe. I gatene langs jeg bor, er det flere hyggelige naboer som jeg til stadig tar og besøker. Enkelte ganger sitter vi bare i gatene og diskuterer Cubas historie, og andre ganger er det inn på middagsbesøk. Er veldig interessant å observerere de kulturelle forskjellen fra Norge. Hvordan Cubanere alltid gir de beste plassene til gjestene sine og ikke minst forskjellsbehanldler etter kjønn. Lover forresten å skrive mer om dette senere, etter å ha samlet inn litt mer fakta.

På kvelden i åttetiden er det igjen et måltid, og denne gangen gjerne noen rundstykker med ost. Familien jeg bor hos er svært så hyggelige, og man føler seg virkelig inkludert med på alt av familiært liv. Bursdager, måltider, tvtitting eller bare en prat om livet i Cuba eller Norge. På kvelden er det alltid liv i Santiago, og live cubansk musikk og salsa er å finne på et stort antall utesteder over hele byen. På utestedene er det både turister og enkelte mer velstående Cubanere som enten er der for å hygge seg litt, eller for å finne en turist som har lyst å dele litt av sin velstand.

Cuba er et land som bare må oppleves, og jeg håper at du også får oppleve dette livet en gang.

Reisebrev #13 Kontroll gjennom frykt og kommunikasjon

Et lands viktigste oppgave, er å sørge for at sine innbyggere får imøtekommet sine grunnleggende behov for sikkerhet, mat og tak over hodet. Desverre er det myndigheter i flere land som feiler på å imøtekomme disse enkle grunnleggende behov. Man kan allikevel spørre seg om i hvilken grad disse behovene skal imøtekommes. Er det riktig å presse ned kapitalismen, for å fordele mest mulig likt slik kommunismen søker, og er det riktig å maksimere sikkerheten i landet på en slik måte at menneskene føler seg kontrollert? Hvor går balansen?

Cuba er et land under streng kontroll, og kontrollen er uten tvil der for å dempe uroligheter. Dette gjøres på mange måter og en av disse er å bruke skremsel som et aktivt virkemiddel. Etter sovjetunionens fall i 1992, sank pengestrømmen til Cuba og urolighetene i gatene økte drastisk. I gatene opplevde et stort antall turister å bli ranet og mengden prostitusjon var svært høy. Som et mottiltak på dette, ble det i Santiago plukket ut 3-5 personer som over tid hadde vært involvert kriminalitet. Personene ble deretter sendt til en domstol i Cuba. Der ble personene funnet skyldig i sin tiltale, og Cubas daværende president Fidel Castro signerte sammen med dommerene et dokument med deres straff. Personene ble tatt med utenfor, stilt opp mot en vegg og skutt i hodet. Samtidig ble det lagt opp politi for hvert kvartal i storbyene, mengder av sivilt politi og kameraovervåkning av alle gatene i sentrum. Skulle noen til tross for dette våge seg på et tyveri og de skulle bli tatt, venter det en fengelstraff på 10 år. Lignende straffer eksisterer for salg av narkotika og prostitusjon, selv om disse er noe lavere.

Under sovjetunionenes fall ble det også økt kontroll av hva som ble skrevet i avisene. Datidens 17 aviser ble slått sammen og lagt ned, til fordel på den statseide granma og dens billag. Idag eksisterer det bare 4 nasjonale aviser. Granma som er kommunistpartiets offisielle avis, Juventud Rebelde som er en ungdomsversjon av Granma, Trabajadores som er arbeiderenes avis og partistyrte komunalaviser med lokale nyheter. Noe som få vet i Cuba, er at i tilegg til disse avisene har også kommunistpartiet sitt eget internavis for aktive i kommunistpartiet. Internavisen kommer ut mer sjelden, men skal vistnok være i A5 størrelse og inneholde mye spennende informasjon om de utfordringene kommunistpartiet møter. Har ikke greid å tilegne med en kopi enda, men jobber med saken.

Jeg leser stadig Granma, som en del av spansklæringen min og jeg må innrømme at innholdet overrasker meg. Det virker som om avisens primæroppgave er å spre propaganda for revolusjonen, lære opp cubanere til et bedre liv og å spre sosialistiske tanker. Mange nyheter er uten tvil rene skjære løgner, og det virker som om nyhetsskribentene mangler en reel forståelse for hva som foregår i landet. Hvor mye tid bruker eksempelvis du på å kvalitetsikre at nettavisen og vg nyheter leverer objektiv informasjon? Dersom du hadde funnet ut at det var feil, ville du valgt den enkle vei og akseptert informasjonen som sann eller hadde du kjempet for sannheten?

Takker forovrig for positive henvisninger fra andre bloggere, som forstar viktigheten av a spre informasjon. http://lottaregina.wordpress.com/2009/09/10/intressant-lasning/